135. Buddha og den sultne mannen
Det var tidlig en morgen i Jetalunden. Buddha satt og så ut over verden. Da fikk han se en fattig mann i den lille byen Alavi. Buddha så at mannen kunne forstå sannheten hvis han fikk litt hjelp, så dermed ga han seg på vandring til Alavi sammen med et følge på fem hundre munker. Folket i Alavi inviterte Mesteren til å spise der. Den fattige mannen fikk også høre at Mesteren var kommet, og ville gjerne høre Mesteren forklare læren. Men akkurat den dagen hadde en av oksene hans rømt.
“Skal jeg gå og lete etter oksen, eller skal jeg gå og lytte til læren?” tenkte han.
“Jeg går og leter etter oksen først og jager den tilbake til flokken, så kan jeg gå og høre på Mesteren etterpå,” bestemte han seg.
Da folket i Alavi hadde bedt Buddha og alle munkene sitte ned, serverte de mat for dem. Etterpå ryddet de bort matbollen og håpet at Buddha skulle for- klare læren for dem, men da sa han:
“Han som jeg har gått tretti mil for, er ute i skogen og leter etter en okse. Når han kommer tilbake, vil jeg forklare læren.”
Så ble han sittende uten å si noe mer.
Ut på dagen fikk mannen øye på oksen sin og fikk jaget den tilbake til flokken.
“Hvis jeg nå bare ikke blir heftet av noe annet, så vil jeg gå og vise min respekt for Mesteren,” tenkte han.
Han var fryktelig sulten, men tok seg ikke tid til å gå hjemom først. Han skyndte seg dit hvor Mesteren var, hilste høflig på ham og ble stående der og vente. Mens han sto der, vendte Mesteren seg til den oppasseren som hadde ansvaret for maten, og spurte:
“Er det noe til overs etter munkene?”
“Alt ligger her fortsatt, Mester,” var svaret.
“Da får du gi mannen noe å spise.”
Straks Mesteren hadde sagt dette, ba oppasseren mannen sette seg, satte fram
all slags god mat for ham og ba ham spise så mye han bare orket. Mannen spiste seg mett, og vasket seg om munnen etterpå. Utenom denne ene gangen finnes det ikke noe annet sted i tekstene som forteller at Buddha skal ha gjort noe slik.
Nå som mannen var kvitt plagene sine og kunne konsentrere seg, begynte Mesteren å forklare sannhetene, trinn for trinn så alle kunne følge med. Da Mesteren var ferdig med forklaringen sin, hadde mannen allerede vunnet dyp innsikt. Mesteren roste ham for dette, reiste seg fra plassen sin og gikk. Folket fulgte ham et stykke på veien, og vendte deretter hjem igjen.
De munkene som gikk sammen med Mesteren, var ergerlige og sa til hver- andre:
“Så dere hva Mesteren gjorde? Noe sånt har aldri skjedd før! Men i dag sørget han for at denne mannen fikk servert all slags mat!”
Mesteren snudde seg og spurte hva de snakket om. De fortalte ham hva de hadde sagt til hverandre, og han sa:
“Ja visst, munker! Jeg gikk disse tretti milene gjennom ødemarka fordi jeg så at denne mannen kunne forstå sannheten hvis han fikk litt hjelp. Men mannen var fryktelig sulten, for han hadde stått grytidlig opp og streifet omkring i sko- gen på leting etter oksen. Det var derfor jeg gjorde slik, fordi jeg tenkte at så plaget av sult som han var, ville han ikke kunne greie å sette seg inn i læren selv om han fikk den forklart. Det finnes ingen sykdom verre enn å være sulten, munker!”
Og Mesteren fortsatte med dette verset:
“Sult, det er den verste sykdom, lystene den største smerte.
Den som virkelig har innsett dette, ser nibbana som den største lykke.”
Fra Dhammapadatthakatha, v. 203